Leserhistorie
I ti år var det alltid jeg som tok bildet
Så fikk jeg se ett av meg selv. Og forsto hva jeg egentlig hadde gått rundt og unngått — og hvor lang tid jeg hadde brukt på å trene helt feil lag.
Det var svigermor som sendte dem. Tre hundre bilder fra sommeren, i én mappe, og jeg satt på sengekanten en tirsdag kveld og bladde gjennom alle sammen. Barna på bryggen. Middagsbordet. Noen som ler av noe utenfor bildet.
Jeg var ikke på ett eneste av dem.
Ikke fordi noen hadde utelatt meg. Fordi det alltid var jeg som holdt telefonen. Jeg hadde tilbudt meg. Jeg tilbyr meg alltid. Og et sted mellom det året jeg fikk yngstemann og den tirsdagen hadde det sluttet å være en tjeneste og begynt å bli en vane jeg ikke hadde satt navn på.
Jeg husker at jeg tenkte: når begynte dette? Og at jeg ikke fant noen dag å peke på.
Del 1 av 3
«Er du gravid igjen?»
Hvis jeg skal være ærlig, visste jeg godt hvorfor jeg hadde flyttet meg bak kameraet. Jeg hadde bare aldri sagt det høyt.
Et halvt år tidligere sto jeg i køen på butikken da en bekjent la hånden på armen min, smilte varmt og spurte om jeg var gravid igjen. Jeg var ikke gravid. Yngstemann var tre og et halvt. Jeg lo det bort, betalte, og satte meg i bilen før tårene kom.
Det som gjorde vondt var ikke spørsmålet. Det var at jeg skjønte nøyaktig hva hun så — fordi jeg så det samme hver morgen. Når jeg lå, var magen flat. Så snart jeg reiste meg, buet nedre del seg fremover. Sittende, med litt runde skuldre, så det ut som femte måned.
Og jeg hadde prøvd. Pilates i halvannet år. Mageøvelser om morgenen. To dietter jeg helst ikke vil snakke om. En sommer med jogging tre ganger i uka. Magen så omtrent lik ut som seks uker etter fødselen.
Så jeg konkluderte med det jeg tror de fleste konkluderer med til slutt: at kroppen min bare var sånn nå.
Del 2 av 3
Fysioterapeuten sa noe jeg ikke hadde hørt før
Vendepunktet kom hos en fysioterapeut jeg oppsøkte for noe helt annet — en vond skulder. Hun ba meg reise meg, så på meg et øyeblikk, og sa: «Det du peker på nå, handler ikke nødvendigvis om hvor mye du trener. Det kan handle om hva du trener.»
Hun forklarte at magemuskulaturen vi alle kjenner til — den rette magemuskelen og de skrå — er det ytre laget. Det er dem som former en sixpack, og det er dem sit-ups og crunches jobber med. Men under dem ligger et dypere lag: transversus abdominis, en muskel som går på tvers rundt midjen som et indre belte, sammen med bekkenbunnen.
Det dype laget er det som gir midten støtte når du står. Og hos mange kvinner — etter graviditet, etter år med stillesitting, etter hormonelle endringer — er det laget svakere enn det ytre.
Alle mageøvelsene jeg hadde gjort i tre år hadde trent det ytre laget. Grundig. Jeg hadde bare aldri trent det som ligger under.
«Det dype laget svarer på noe annet enn harde repetisjoner», sa hun. «Det svarer på langsom, kontrollert spenning mot lett motstand. Rolig, jevnt, innenfra.»
Jeg hadde ikke manglet innsats. Jeg hadde manglet riktig lag.
Del 3 av 3
Ti minutter på stuegulvet
Øvelsen hun viste meg krevde verken studio, trener eller dyrt utstyr. Bare et pedal-motstandsbånd og en plass på gulvet.
Du setter deg på gulvet med strake ben, legger stroppene rundt føttene og tar håndtakene i hver hånd. Len deg langsomt bakover til rundt 45 grader. Trekk håndtakene kontrollert mot brystet mens du puster ut — og trekk samtidig magen aktivt innover, som om du kneppet en litt for trang bukseknapp. Hold i to sekunder. Rolig tilbake.
Første gangen jeg gjorde det riktig, kjente jeg det med en gang. Ikke sviden etter femti sit-ups, men en dyp varme lavt i magen. Ti minutter senere var jeg ferdig.
Den første uka skjedde det ingenting synlig. Men noe annet skjedde: terskelen var endelig lav nok. Ti minutter på gulvet foran TV-en krevde ingen planlegging, ingen reise, ingen motivasjonstale til meg selv. Jeg trente flere ganger den første uka enn jeg hadde gjort hele måneden før.
I uke tre skrev jeg i notatene på telefonen: «Første gang magen ikke buer ut når jeg reiser meg fra sofaen.» I uke seks passet et par bukser som hadde ligget lengst inne i skapet i to år. Rundt uke ti sto jeg på lekeplassen, og ingen spurte om noe som helst.
Det som endret seg var ikke bare magen. Det var at jeg sluttet å tilby meg å ta bildet.
Jeg vil være tydelig på at dette ikke gikk fort, og at det ikke går like fort for alle. De fleste kjenner noe etter fire til seks uker, hvis de gjør det jevnt — tre ganger i uka holder. Har du diastase, nylig fødsel eller plager i bekkenbunnen bak deg, snakk med jordmor eller fysioterapeut først. Det gjorde jeg.
Utstyret jeg bruker
Flexitrener
Det er et pedal-motstandsbånd laget for akkurat denne typen sittende, kontrollert trening på gulvet. Seks motstandsslanger i stedet for to eller tre, så motstanden er jevn hele veien gjennom bevegelsen, og fotpedaler som ikke glir når du sitter en stund.
Det som avgjorde det for meg var egentlig ikke båndet. Det var at det fulgte med et opplegg som fortalte meg hva jeg skulle gjøre hver dag i fjorten dager, så jeg slapp å finne ut av det selv.
- Følger med 14 treningsvideoer, treningsskjema og introduksjonsvideo
- Tidsbruk 10 minutter, tre ganger i uka
- Skånsomt Sittende på gulvet. Ingen hopp, ingen støt.
- Levering Gratis frakt i Norge, 30 dagers fornøydgaranti
Denne artikkelen er annonseinnhold fra Flexitrener og er merket som annonse. Historien bygger på reelle kundeopplevelser, og personene er anonymisert. Bildene er illustrasjoner. Flexitrener er treningsutstyr, ikke medisinsk behandling, og innholdet erstatter ikke råd fra helsepersonell. Individuelle resultater varierer. Ved diastase, nylig fødsel, smerter eller plager i bekkenbunnen anbefaler vi at du rådfører deg med jordmor, lege eller fysioterapeut før du starter. © 2026 Flexitrener.